EMS - utviklingen av et hybridstudio

Historien til EMS knyttes nært til fremveksten av et moderne Sverige med industri og teknologi i verdenstoppen. Mange regnet med at det nye samfunnet som vokste frem kom til å kreve en ny musikk som svarte til tidens teknologi- og medieutvikling, og Knut Wiggen var en av dem. I tillegg mente Wiggen at den histotriske kunstmusikken var kommet til en ende i sin utvikling, og at det krevdes ny komposisjonsteknologi og en bred tilgang til tekniske ressurser for at musikken skulle vedvare å være relevant i samfunnet, og kunne ta sin del av ansvaret for den sosiale utviklingen.

   

Samtidig hadde Wiggen nær kontakt med den internasjonale musikalske avantgarden, og hadde utviklet oppfatningen om at den elektroniske teknologien var svaret på utfordringene med å finne frem til en ny musikk for den nye tiden. Han kjente godt de historiske teknikkene med konkret musikk og elektronisk musikk, og var helt oppdatert på datamaskinens inntog som musikkverktøy.

Med datidens langsomme datamaskiner og mangelen på raske lagringsmedia så var det ikke mulig å produsere musikk av rimelig kompleksitet rett fra maskinene; man måtte gå omveien via analog lydgenerering, og dette ble løsningen for EMS. Datamaskinen kunne programmeres enten direkte eller ved hjelp av papirstrimler med utstansde hull, og lagret så styringsdataene på magnetisk bånd. Utregningen av dette tok lang til og kunne ikke skje i sanntid. Båndet ble så avspilt og styringssignalene sendt lydutstyret slik at det ble mulig å høre musikken. Den kunne også tas opp på bånd.

Å arbeide i sanntid har alltid vært et ønske i computermusikken, og for EMS' del løste Wiggen dette gjennom konstruksjonen av et 9 meter langt kontrollbord der komponisten kunne forandre på det som ble spilt i sanntid, og der man til en viss grad kunne lagre endringene, slik at komponisten kunne revidere komposisjonene i sanntid.

I begynnelsen av computermusikkens historie tenkte man tradisjonelt i den forstand at man først laget et instrument, og så etterpå definerte hvor, hvordan og når instrumentet skulle spilles. Dette var den vanlige fremgangsmåten i det som kalles Music-N type programmer. Wiggen tenkte annerledes, og etter å ha laget programmet EMS-1 på denne lesten, gikk han i gang med simuleringsspråket MusicBox, der man komponerte i matematisk form uten å gå omveien om ideen med instrument og partitur. Programmet kompletterte Wiggens visjon om hva som krevdes for å kunne realisere tidens krav om en kvalitativt ny musikk.

Utviklingen av studioteknologien hos EMS la beslag på store ressurser, og komponister fra STIM medvirket derfor sterkt til en refokusering av EMS på de analoge båndteknikkene, og Wiggen sluttet i sin stilling som leder i 1975. Men omdømmet av EMS som en verdensledende institusjon i elektroakustisk komposisjon som ble opparbeidet da Wiggen ledet institusjonen består fremdeles.